Vi snakker ofte om skriving som noe vi gjør for å levere. Et innlegg, en artikkel, en e-post, en søknad. Men det er noe annet som skjer når vi skriver for å forstå, ikke for å overbevise. Når vi ikke vet hvor det skal ende. Når vi ikke engang vet om det skal bli noe.
Å skrive for å finne ut av noe
Noe av det jeg har lært gjennom dette eksperimentet, er at det finnes en egen ro i å skrive uten mål. Når jeg skrev hver dag i tretti dager, var det ikke alltid jeg hadde noe klart tema. Men i det jeg begynte, dukket det opp noe. En tanke. En vending. En følelse som ikke hadde fått språk før.
Vi har gjort skriving til noe vi gjør for å bli ferdige. Et produkt. En leveranse. Men når målet kun er å bli ferdig, går vi glipp av det viktigste: det som skjer underveis. Det vi oppdager mens vi skriver. Det som dukker opp når vi blir værende i det utydelige.
Jeg tror vi trenger mer av det. Flere tekster som ikke har en konklusjon. Flere som tør å tenke høyt med pennen. Ikke for å vinne en diskusjon, men for å oppdage noe nytt. Og kanskje forandre seg litt underveis.
Skriving er ikke bare et verktøy for å vise hva vi vet. Det er et rom for å finne ut av hva vi mener. En måte å undersøke. Et speil vi lager selv.
Noen påminnelser, i tilfelle du trenger dem
Her er noen ting jeg har tenkt på siden sist, som kanskje kan være nyttig, enten du jobber med kommunikasjon, prøver å finne din vei, eller bare vil leve litt friere:
1. Det du skriver blir tydeligere. Ikke for andre, men for deg selv. Når jeg skriver, stopper jeg opp. Jeg må formulere det som ellers bare svirrer rundt. Prøv det neste gang du står fast: åpne et tomt dokument, eller finn frem penn og papir, og skriv i vei i fem minutter. Ikke tenk på form, ikke tenk på mål. Bare skriv det som kommer. Det trenger ikke bli noe av det. Men det gjør noe med deg. Du merker det når du har fått det ned. Når det ikke bare surrer i bakhodet. Når du får se det, lese det, puste litt med det.
2. Alle trenger et skrivested som ikke skal vises frem. Noe av det mest frigjørende jeg har gjort, er å lage et hemmelig dokument. Ikke dagbok, ikke publiseringskladd. Bare et rom for ufiltrerte tanker. Det er der de viktigste tekstene mine begynner. Det er der det jeg ikke tør si høyt får plass. Ikke alt må være innhold. Noe kan bare være liv. Rått, usensurert og ekte.
3. Du trenger ikke en konklusjon. Det går an å være i en tanke uten å vite hvor den ender. Kanskje det er derfor vi ofte tenker best når vi går tur, når vi vasker opp, når vi skriver uten plan. En tekst må ikke bestandig ha en konklusjon heller. En tekst kan være bare uferdige tanker.
4. Du kan være profesjonell og fortsatt usikker. Du kan ha erfaring og fortsatt stille spørsmål. Du kan formidle noe viktig – og fortsatt si: "Dette er bare noe jeg går og grubler på."
5. Mer arbeid er ikke alltid svaret. Noen ganger er det bedre å puste. Å ta et steg tilbake. Å skrive noe helt annet. Eller ingenting. Det trenger ikke være en profesjonell tekst.
6. Frihet føles. Du merker det i kroppen når du nærmer deg noe som er mer deg. Det blir lettere å puste. Du trenger ikke forklare deg så mye. Du er bare der.
Bare begynn, og se hvor det tar deg
Alt dette henger sammen. Det handler om å tørre å være ærlig, både i det du sier til andre, og i det du sier til deg selv. Det handler om å tåle mellomrom. Om å stole på at selv det som er uferdig, har verdi. Og det handler om å være i bevegelse uten å vite helt hvor du skal. Kanskje er det nettopp da man beveger seg mest.
En liten utfordring
Denne uka: Skriv en tekst du aldri skal publisere. Ikke med en tanke om at det skal bli noe. Bare for å høre hva du egentlig tenker. Kanskje er det takknemlighet. Kanskje frustrasjon. Kanskje bare noen løse tanker. La dem få komme. Uten filter.
For det er noe befriende i å ikke vite hva som kommer. Og i å la det være greit.
Takk for at du fortsatt leser. Og takk for at du, med eller uten ord, er en del av denne samtalen.
– Adrian
