Det morsomme er at setningen nesten aldri sies høyt. Den er ikke en bevisst beslutning. Den er mer som en lav, automatisk lyd i bakgrunnen, en innstilling som kjører uten at du har slått den på. Og den er effektiv nettopp fordi den aldri utfordres. Den bare er der.
Jeg er ikke en sånn person som starter noe eget. Jeg er ikke en sånn person som snakker i store forsamlinger. Jeg er ikke en sånn person som publiserer ting offentlig. Jeg er ikke en sånn person som tar den type risiko. Setningen tilpasser seg hva som enn er foran deg og gjør det enkelt å gå videre uten å prøve.
Det som er vanskelig å se, er at identiteten ikke kom av ingenting. Den er bygget av det du har gjort, og det du ikke har gjort. Av hva du valgte, og hva du lot være. Og den er i konstant utvikling, selv om det ikke føles sånn. Du er ikke den samme som for fem år siden. Men noe fikk deg til å bevege deg dit. Det var ikke tanker alene.
Handling kommer ikke etter at du har fått en ny identitet. Det er omvendt. Du begynner å gjøre noe, og over tid begynner du å se på deg selv som en som gjør det. Identiteten følger etter. Den er et resultat, ikke en forutsetning.
Det betyr ikke at alt er mulig for alle, eller at identitet er noe du bare bestemmer deg for. Det betyr at du sannsynligvis ikke vet hvem du er når det gjelder ting du aldri har prøvd. Du antar. Du ekstrapolerer fra ting du kjenner til ting du ikke kjenner. Og den antakelsen er sjelden kalibrert særlig nøyaktig.
Jeg husker en periode der jeg fortalte meg selv at jeg ikke var en som skriver regelmessig. Jeg var en som fikk til ting når inspirasjonen var der, ikke en som sitter ned og produserer på bestilling. Det var faktisk sant, men bare fordi jeg aldri hadde forsøkt det andre. Da jeg begynte å skrive uansett, uten å vente på inspirasjonen, skjedde det noe merkelig: inspirasjonen dukket opp oftere. Ikke fordi den fulgte en plan, men fordi hjernen oppdaget at den fikk brukt seg, og begynte å tilby mer.
Identiteten jeg hadde hatt om meg selv var ikke feil. Den var bare utdatert.
