Det viser seg sjelden åpent. Det viser seg i mønsteret: du søker bekreftelse fra folk du respekterer. Du utsetter publisering til noen har lest igjennom det. Du presenterer planen din som et spørsmål i stedet for en påstand. Du venter på at noen skal si at idéen er god nok, at du er klar, at du har rett til å ta plass.
Og ingen sier det.
Ikke fordi de ikke tror på deg. Men fordi de ikke forstår at det er det du venter på. De tror du bare er grundig. At du tar deg tid. Og du lar dem tro det, fordi det er et bedre bilde enn det riktige.
Jeg tenker på alle tingene jeg har utsatt fordi jeg ikke følte meg autorisert til å gjøre dem. Ikke fordi jeg manglet kunnskap eller evner, men fordi ingen hadde bekreftet at jeg hadde lov. Og den bekymringen var alltid falsk. Det fantes ingen port, ingen instans, ingen offisiell godkjenning å hente. Det var bare meg som ventet på noe som aldri kom.
Det som er vanskelig å se, er at tillatelsen du leter etter faktisk eksisterer. Du kan bare ikke hente den fra noen andre.
Du kan hente den fra deg selv, akkurat nå, uten at noe er ferdig, uten at alle spørsmålene er besvart, uten at du er helt sikker. Det er ikke det samme som å være uforsiktig. Det er bare å slutte å behandle deg selv som en som trenger ekstern godkjenning for å bevege seg.
