Det jeg fant ut, etter å ha brukt mye tid på å tenke litt mer, er at det sjelden hjelper. Tankene sirkulerer. Du ser nye vinkler du ikke hadde tenkt på. Du oppdager nye problemer med løsningen din. Du ender opp med et mer komplekst bilde av situasjonen enn du hadde da du begynte. Og du tror at det er fremgang.
Det er ikke alltid det.
Noen ganger er tenking det samme som utsettelse, bare med bedre omdømme. Refleksjon ser produktivt ut utenfra. Det føles ansvarlig. Men det finnes et punkt der du har nok informasjon til å gjøre noe, og der du fortsetter å tenke fordi handling er ubehageligere enn tanken på handling.
Forskjellen er ikke alltid tydelig. Ekte refleksjon beveger seg. Den lander et sted, produserer noe: en beslutning, en hypotese, et neste steg. Unngåelse er en loop. Den produserer mer materiale til å tenke på, men ingen faktisk bevegelse.
Jeg kjenner loopen godt. Den starter gjerne med en idé som egentlig er klar til å testes. Så begynner jeg å vurdere konsekvensene. Hva om det ikke fungerer? Hva om jeg har misforstått noe grunnleggende? Burde jeg ikke lese meg opp på dette først? Og der er jeg, femten minutter inn i en tankeprosess som ikke leder noe sted, mens idéen ligger urørt og venter.
Det som faktisk har fungert, er å innføre en enkel regel: hvis jeg har tenkt på det samme i mer enn to dager, skal jeg gjøre noe. Ikke fordi tenking er dårlig, men fordi to dager er mer enn nok til å finne alle de gode grunnene til å vente. På det tidspunktet tilføyer ikke mer tenking noe.
Den regelen er ubehagelig, fordi den fjerner det intellektuelle slingringsmonnet. Du kan ikke lenger si at du er i prosess når du egentlig er i stasis.
Det tvinger deg til å ta stilling til spørsmålet du har utsatt: er dette noe du vil gjøre, eller er det noe du liker idéen om å gjøre?
De to er ikke det samme.
