Ikke fordi innholdet er dårlig. Ikke fordi folk i rommet er dumme. Problemet er som regel mye enklere og mer irriterende:
De skjønner ikke hvorfor dette angår dem akkurat nå.
For du er ikke uklar fordi du ikke kan nok. Du blir uklar når du antar at de som lytter befinner seg omtrent der du gjør. At de har samme bakgrunn, samme referanserammer og samme vilje til å jobbe seg inn i det du prøver å si.
Det har de sjelden.
De er et annet sted. De har sin egen støy, sine egne prioriteringer, sine egne spørsmål som ikke er dine spørsmål. Og de bruker ikke tid på å finne ut hva du egentlig mener hvis du ikke hjelper dem inn.
Det er ikke fordi de er late. Det er fordi vi alle gjør det samme. Vi bruker oppmerksomheten vår på det som er tydelig nok til at vi skjønner hvorfor det angår oss. Alt annet glir forbi. Det er ikke en svakhet. Det er bare hvordan det fungerer.
Det fristende er å tolke stillheten som at folk ikke forstår verdien. At de trenger litt mer tid. At de ikke er klare for det.
Men det er sjelden det som mangler.
Det som mangler er en inngang.
Et sted der den som lytter kjenner seg igjen i noe de allerede vet de står i. Ikke en introduksjon til faget ditt. Ikke en forklaring av hva du gjør. Men ett enkelt øyeblikk der de tenker: ja, det der er akkurat der jeg er.
Først da blir de mottakelige for resten.
Jeg har gjort dette selv også. Startet med det jeg ville forklare, i stedet for å starte med det den andre faktisk sto i. Det føles faglig ryddig. Det virker ofte dårlig.
Å bli tydelig nok handler ikke om å forenkle alt til det blir flatt. Det handler om å vite hvem du snakker til og hva de bærer på akkurat nå, og starte der.
Det er ikke kommunikasjon som triks. Det er bare å starte i den andres virkelighet før du ber dem gå inn i din.
