Du stopper, spør om noen har spørsmål, ingen rekker opp hånden, og så fortsetter du der du slapp.
Det som skjedde var ikke nødvendigvis at du forklarte dårlig. Du begynte bare et sted de ikke var.
Når du kan noe godt, glemmer du gradvis hvordan det var å ikke kunne det. Forkunnskapene du bygget opp på veien, de små begrepene og sammenhengene som måtte på plass før resten ga mening, blir usynlige. De er der, men du ser dem ikke lenger, og du begynner å forklare fra der du er nå, ikke fra der de er.
Problemet er mer subtilt enn bare å kjenne mottakeren dårlig. Du vet så godt hva du skal si at du glemmer å spørre hva de trenger å ha forstått først.
Jeg har gjort det selv. Midt i en forklaring som føltes helt logisk, oppdaget jeg at jeg hadde hoppet over tre forutsetninger jeg tok for selvsagte. De var ikke selvsagte, de var bare selvsagte for meg. For den jeg snakket med, ble de til usynlige hull i et resonnement som hang perfekt sammen i mitt eget hode.
Det er en egen form for blindhet, og den rammer ofte de som kan mest. Jo dypere du er inne i et felt, jo vanskeligere er det å huske hva inngangen var. Du ser ikke lenger trappene du gikk opp. Du ser bare etasjen du står på.
Da hjelper det ikke nødvendigvis å forklare langsommere eller legge på flere detaljer. Hvis du har begynt på feil sted, blir det bare en grundigere forklaring på noe mottakeren fortsatt mangler inngangen til. Det som må flyttes er startpunktet.
Ikke begynn med det du vil forklare, men med det den andre trenger å ha på plass for at forklaringen skal gi mening. Det krever at du vet hvor de faktisk er, ikke hvor du tror de er og ikke hvor du skulle ønske de var. Det er en annen type arbeid enn å forberede det du skal si.
Det er å forberede inngangen til det du skal si. Og den inngangen finner du ikke ved å tenke mer på stoffet. Du finner den ved å tenke på den andre.
