Så kommer neste runde med den samme beskjeden, bare litt mer utålmodig: vi trenger mer synlighet, vi må nå lenger ut, vi må få flere til å komme.
Jeg har sett dette mønsteret mange ganger. I festivaler og messer, kulturarrangementer og konferanser, sportslige begivenheter og konsertserier. Fellesnevneren er ofte den samme: de vet at de burde nå flere, men vet ikke helt hvem de egentlig prøver å nå.
Og ofte er det ikke bedre kommunikasjon som mangler. Det mangler retning.
Hvem er dette egentlig for? Ikke «alle som er interessert», men et faktisk menneske med en konkret hverdag. Hva holder de på med, hva bryr de seg om, og hva konkurrerer om tiden deres? Og hvorfor skal akkurat de bry seg? Ikke hva arrangøren ønsker å vise frem eller hva miljøet rundt mener er viktig, men hvorfor dette mennesket skal bruke en ettermiddag, en helg eller to dager her i stedet for et annet sted.
Til slutt kommer spørsmålet de fleste helst vil slippe: hva er det ene ærlige svaret vi faktisk tør å velge?
Uten de svarene kan kommunikasjonsfolkene lage mye. De kan lage vakre annonser, gode videoer og smarte kampanjer. De kan spre ord om et tilbud som ennå ikke er tydelig definert, til en målgruppe som fortsatt er «alle».
De kan nå ut til mange og treffe nesten ingen.
Det er ikke først og fremst et kommunikasjonsproblem. Det er et avklaringsproblem. Og avklaringen kan ikke gjøres av kommunikasjonsavdelingen alene. Noen med mandat må velge hvem dette er for, hva man faktisk lover dem, og hva man dermed velger bort.
Når de valgene er tatt, kan kommunikasjonen endelig begynne.
For du kan ikke kommunisere deg ut av et uklart budskap. Du kan bare spre uklarheten raskere og til flere.
