Jeg kjenner det fra klasserommet. Du gir en beskjed du mener er enkel og tydelig. Etterpå viser det seg at noen har forstått noe litt annet, noen har fylt inn detaljer du ikke sa, og noen har tatt med seg en bekymring du ikke visste de hadde. Ingen lyver. Ingen tullet. De fortalte deg ærlig hva de hørte.
Det var bare ikke det du trodde du sa.
Fristelsen er å tenke at løsningen er å forklare bedre neste gang. Mer detaljert. Tydeligere struktur. Langsommere. Og noen ganger hjelper det. Men det løser ikke hele problemet, fordi problemet ikke bare sitter i ordene dine.
Det sitter også i dette: du hører det du sa sammen med det du mente. Den andre hører bare det du sa.
Du vurderer budskapet ditt med fasiten i hodet. Du vet hva du mente, og det farger hvordan du hører deg selv. Det høres tydelig ut fordi du kjenner intensjonen bak. Den andre kjenner ikke den intensjonen. De møter bare ordene, og fyller dem med det de allerede vet, det de er usikre på, det de frykter eller håper.
Tydelighet kan derfor ikke avgjøres på avsendersiden alene. Du kan ikke høre budskapet ditt slik den andre hører det. Du har ikke tilgang til den andres hode. Du er for nær ditt eget innhold til å se det utenfra.
Det er ikke et argument for å gi opp presisjon. Det er et argument for å flytte noe av oppmerksomheten fra det du sender, til det som faktisk kommer frem. De er ikke alltid det samme. Og du finner sjelden ut hva som kom frem ved å spørre om alle forstod.
Neste gang alle rundt bordet nikker, vet du egentlig bare én ting: de har hørt deg.
Du vet ennå ikke hva de har forstått.
