Det ble en av de mest givende periodene jeg har hatt på plattformen. Jeg kjente på et trykk av kreativitet. Nye ideer dukket opp på de merkeligste tidspunkt. Responsen var overveldende: flere kommentarer, meldinger, og samtaler enn jeg klarte å følge opp samme dag. Nettverket vokste. Folk jeg aldri hadde snakket med før tok kontakt. Det var som å få direkte bevis på at det jeg delte, faktisk traff.
Men etter sommeren tok jeg en pause. Bare ett døgn, og det var som å se en lysbryter bli slått av.
Plutselig var rekkevidden lavere, kommentarene færre, responsen tregere. Ikke fordi innholdet var dårligere, men fordi systemet hadde bestemt at jeg ikke var like relevant.
I oppmerksomhetsøkonomien er synlighet ferskvare
Tar du en pause, taper du rekkevidde. Vil du ha drahjelp, må du være der hele tiden. Og «hele tiden» betyr ikke en gang om dagen, det betyr konstant aktivitet. Liker du andres innlegg? Bra. Kommenterer du? Bedre. Poster du? Best. Hopper du over én av de tre, synker du litt i algoritmens interne rangering.
På papiret høres det enkelt ut: Spill spillet, vinn spillet. Men i praksis koster det. Ikke bare tid. Det koster fokus, energi og, til slutt, gleden ved å skape.
Jeg har begynt å merke en endring i meg selv
I starten var det bare lystbetont. Det var spennende og jeg gledet meg til å formulere tankene, til å se reaksjonene. Over sommeren har en snikendende følelse kommet; "jeg må". Må poste. Må være synlig. Må opprettholde momentet. Og jeg har stilt meg selv spørsmålet om det ikke lenger bare er skaperglede, men også vedlikeholdsarbeid.
Og her dukker autentisitetsparadokset opp i praksis
Vi ønsker å være ekte. De fleste av oss sier vi vil dele det som er sant, ufiltrert, og i tråd med hvem vi er. Men systemet vi deler i, belønner ikke hele sannheten. Det belønner det polerte, det konsistente, det alltid-tilgjengelige. Det belønner en versjon av oss som er mer planlagt enn levd.
Når gleden blir til plikt, skjer det noe med selvbildet
Vi begynner å måle egenverdi i tall som ikke eksisterte for ti år siden. Likes, kommentarer, visninger. Vi vet at det ikke er hele bildet, men vi kjenner likevel dragningen mot å sjekke, telle, sammenligne.
Jeg har tatt meg selv i å lure på:
- Hva prioriterer jeg egentlig?
- Hva er målet med å være synlig?
- Og hva skjer med psyken når vi lar algoritmer styre tempoet i livet vårt?
Sannheten er at det ikke bare er et LinkedIn-problem
Det er et symptom på en større mekanisme: Oppmerksomhetsøkonomien. Den fungerer på alle plattformer. Jo mer du er der, jo mer får du. Jo mindre du er der, jo mindre får du, uansett kvalitet.
Så hva gjør vi?
For meg handler løsningen om å bygge systemer som jobber for deg, ikke motsatt. Systemer som lar deg være strategisk og synlig, men også fraværende, uten at alt kollapser. Der du kan prioritere det som betyr noe for deg, og samtidig beholde rekkevidde og relevans.
For i det lange løp er det ikke bare synlighet som teller, men hva den synligheten fører til, og om du fortsatt har lyst til å bruke stemmen din når du kommer dit.
Det er den balansen jeg prøver å finne. Og det er den balansen jeg hjelper andre med: Å bruke synlighet til å bygge noe som varer, uten å bli utslitt underveis.
Hvis du har kjent på noe av det samme, i sosiale medier, i jobben eller i livet, så vet du hvor vanskelig det er å trekke pusten uten å føle at du mister noe. Men kanskje er det nettopp der friheten ligger.
