Historier som styrer virkeligheten
For det er ikke fakta alene som beveger oss. Hvis det var det, hadde vi alle truffet de samme konklusjonene. Men det gjør vi ikke. Det som styrer oss er historiene vi hører. Fortellingene som gir tallene mening.
Vi ser det i politikken. Partier som FrP eller MAGA-bevegelsen i USA lykkes ikke først og fremst fordi de har de beste løsningene, men fordi de forteller de mest effektive historiene. Historier som setter et ansikt på frykten. Historier som peker ut en syndebukk. Historier som gjør komplekse problemer enkle nok til å rope på et gatehjørne.
Og det fungerer. Hjernen vår er laget for å respondere på historier. Den skiller ikke mellom virkelige erfaringer og gode fortellinger. Når vi lever oss inn i en historie, frigjøres hormoner: oksytocin, dopamin, kortisol. Vi kjenner empati, spenning, frykt. Vi husker følelsen lenge etter at faktaene har falmet.
Hvorfor vi glemmer
Se for deg en PowerPoint med tall og grafer. Du kan nikke, du kan skjønne poenget der og da, men neste dag husker du lite. Men om du får høre en historie om en person som måtte velge mellom å betale strømregningen eller kjøpe mat – den sitter. Tallene gir deg et overblikk, men historien gjør deg stille.
Og det er nettopp stillheten som er så verdifull.
For i stillheten bearbeider vi det vi har hørt. I stillheten kjenner vi på følelsene. Og det er følelsene som avgjør om vi husker, om vi bryr oss, og om vi gjør noe med det.
Peker innover eller utover?
Det er derfor mye innhold – både i politikk, på sosiale medier og i bedrifters kommunikasjon – faller dødt til jorden. Det peker innover, ikke utover.
Det handler om avsenderens behov, ikke mottakerens liv. Om hva en leder vil fortelle om selskapet sitt, i stedet for hva folk trenger å vite. Om hva en politiker ønsker å vinne, i stedet for hva folk frykter å tape.
Det er derfor så mange innlegg på LinkedIn, i nyheter og i reklame oppleves som tomme. Vi scroller forbi dem, ikke fordi de er uinteressante, men fordi de ikke gir oss noe vi kan gripe tak i.
Det uperfekte som bygger tillit
Jeg tror mye av dette handler om frykten for å fremstå uferdig. Vi har lært at vi skal være profesjonelle, polerte, sikre. At vi skal ha svarene klare. At vi skal være tydelige og “på”.
Men sannheten er at vi stoler mer på det uperfekte enn på det perfekte. Vi stoler på det som føles menneskelig.
Tenk på sist du hadde en samtale der den andre virkelig åpnet opp. Kanskje de nølte litt. Kanskje stemmen bar preg av usikkerhet. Men nettopp det gjorde at du trodde på dem. At du lyttet mer.
I kontrast: når noen alltid virker for glatte, for skriptede, for feilfrie – da blir vi mistenksomme. “Hva skjuler de?” tenker vi.
Enkelt, men vanskelig
Jeg skriver dette like mye til meg selv som til deg. For jeg merker det hver gang jeg setter meg ned for å skrive. Fristelsen til å pakke det inn, til å gjøre det mer polert, til å virke klokere enn jeg egentlig er.
Men jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er poleringen som teller. Det er forbindelsen. Hvis jeg deler en tanke som fortsatt er halvferdig, kan det være nettopp det som gjør at du kjenner deg igjen.
Det er lett å si, men vanskelig å gjøre. Men det er kanskje derfor det virker.
Små anker i støyen
Når alt føles uoversiktlig, trenger vi anker. Ikke store løsninger, men små ting å holde fast i.
Rydde kjøkkenbenken. Legge sammen klær. Skrive ned en tanke før den forsvinner. Små handlinger som skaper orden i det urolige.
Historier fungerer på samme måte. De er anker i en tid med støy. Når alt annet flyter, gir en historie oss noe å feste blikket på. Et øyeblikk av klarhet.
Hvorfor jeg skriver til deg
Jeg skriver dette nyhetsbrevet fordi jeg tror vi trenger mer menneskelighet i kommunikasjonen. Ikke bare flere meninger, men mer mot til å være tydelige uten å være harde. Ikke bare mer oppmerksomhet, men flere forbindelser.
Jeg tror vi trenger rom for det langsomme og det uferdige. For historier som ikke er skrevet for å overbevise, men for å utforske.
Og jeg tror vi trenger å minne hverandre på at det er gjennom historier vi finner tilbake til hverandre.
Fem ting å ta med seg
Jeg pleier ikke å lage lister, men denne gangen vil jeg gjøre et unntak. For etter å ha skrevet side opp og side ned, ser jeg at det er fem enkle, men vanskelige ting jeg stadig vender tilbake til:
- Usikkerhet kan være styrke. Når du viser at du tenker høyt, blir du mer troverdig.
- Skriving skaper klarhet. Ikke skriv for å produsere innhold, men for å rydde plass i hodet.
- Stillhet har verdi. Du trenger ikke fylle hvert rom. Pusterom gjør budskapet tydeligere.
- Ekthet bygger tillit. Vi merker fort om noe er polert i hjel. Det uperfekte er ofte det mest menneskelige.
- Historier beveger oss. Fakta setter rammen, men det er følelsene som gjør at vi husker og handler.
Til slutt
Neste gang du føler at alt blir for mye – politikken, nyhetene, krisene, kravene – prøv å holde fast i en liten historie. Ikke fordi den løser alt. Men fordi den kan hjelpe deg å huske hva som virkelig betyr noe.
Og neste gang du har noe viktig å dele – med kolleger, med venner, med verden – spør deg selv: peker dette innover, eller peker det utover?
Det kan være forskjellen på å bli scrollet forbi, og å bli husket.
Takk for at du leser.
– Adrian
