Det er forståelig. Når tempoet øker og mulighetene blir flere, søker vi etter noe å holde fast i. Metode blir et holdepunkt, og et tegn på seriøsitet. Noe som kan måles og sammenlignes. Likevel merker jeg at diskusjonen lett forskyves, slik at vi vurderer produksjonen før vi vurderer påstanden.
Det vi egentlig prøver å finne ut når vi leser noe, er enklere enn vi liker å tro. Holder det? Stemmer det? Klargjør det noe som før var uklart? Hvis svaret er nei, spiller det liten rolle hvordan teksten ble til. Hvis svaret er ja, blir produksjonsmåten mindre dramatisk enn vi først antar.
Metode og mening
Jeg satt nylig i et møte der halvparten av tiden gikk med til å diskutere hvilke kanaler som burde brukes, hvor ofte man burde publisere, og hvilken teknikk som ville gi mest synlighet. Spørsmålet om hva som faktisk skulle sies, og hvorfor det var viktig nå, kom sent og ble behandlet raskt. Det er et mønster jeg kjenner igjen.
Når retningen er uklar, får metoden en uforholdsmessig stor plass. Den blir en identitetsmarkør. Vi begynner å definere oss gjennom hvordan vi arbeider, hvilke verktøy vi avstår fra, hvilke prosesser vi forsvarer. Verktøyet får en moralsk valør, nesten som et bevis på integritet.
Når retningen derimot er tydelig, skjer det noe annet. Da vurderes verktøyet nøkternt. Hjelper det arbeidet fremover, eller gjør det ikke? Tjener det saken, eller skaper det bare mer støy? Oppmerksomheten ligger ikke på prosessen som symbol, men på teksten som bidrag.
I arbeid med fagmiljøer og ledere ser jeg at de største hindringene sjelden handler om teknisk kompetanse. De handler om manglende avklaring. Hva står vi for? Hvem er dette for? Hva endrer seg hvis det blir forstått? Uten den avklaringen blir hver tekst et nytt startpunkt, og hvert verktøy en potensiell trussel mot troverdighet, fordi man ikke helt vet hva det skal brukes til.
Retning før produksjon
Vi lever i en tid der produksjon er billigere enn noensinne, mens oppmerksomhet er dyrere. Det gjør det fristende å bruke energi på å forklare hvordan noe er laget, som om det i seg selv kan kompensere for en uklar kjerne. Samtidig ser jeg at de mest solide stemmene over tid bruker lite plass på prosess. De er opptatt av presisjon i det de mener, fordi de vet hva arbeidet skal tjene.
Når retningen er avklart, blir metode et praktisk spørsmål, ikke et identitetsprosjekt. Da kan man bruke det som finnes, forkaste det som ikke fungerer, og stå i teksten uten å måtte forsvare produksjonsmåten. Diskusjoner om verktøy kan være relevante, men de avgjør sjelden kvaliteten. Kvaliteten avgjøres i om teksten står seg når vi leser den på nytt, litt saktere, og kjenner etter om den fortsatt gir mening.
Jeg har merket at de periodene der jeg selv har vært mest opptatt av produksjon, ofte har sammenfalt med perioder der retningen ikke var helt avklart. Da vokser verktøyet i betydning. Når retningen strammes inn, faller mye av den støyen bort, og spørsmålet blir enklere: Sier dette noe som er verdt å si?
En tekst har i grunnen bare én oppgave. Den skal gjøre noe klarere enn det var før den ble skrevet. Resten er rammer.
Noen ganger sitter jeg med en formulering på skjermen og ser at det ikke er prosessen jeg vurderer, men om tanken bærer av seg selv. Hvis den gjør det, blir verktøyet stille. Hvis den ikke gjør det, er det lite annet som kan redde den.
– Adrian
