Frykten for å bli glemt
Pave Frans døde nylig, og selv om jeg ikke er religiøs, har det slått meg hvor mange historier om ham som nå dukker opp, ikke om posisjonen eller makten han hadde, men om hvordan han fikk mennesker til å føle seg. Han huskes for empati, nærvær og evnen til å se den enkelte. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg sjelden snakker om, men som preger mange av valgene mine:
Frykten for å bli usynlig eller glemt, en frykt som kan føles tung og altomfattende i våre stille stunder.
Det handler ikke om ego eller status, og heller ikke om et overfladisk ønske om berømmelse eller anerkjennelse. Det handler om noe dypere og mer grunnleggende: et genuint ønske om at livet skal etterlatte seg positive spor og skape positive ringvirkninger i verden. Kanskje kjenner du deg igjen i denne følelsen? Jeg tror mange av oss, når vi virkelig ser innover, bærer på et dypt og menneskelig ønske om å etterlate et avtrykk som har gjort en forskjell, stort eller lite, i andres liv.
Hva du gjør, er hvem du er
Det vi velger å dele, å si, å stå for – det er det folk forbinder med oss. Og i det siste har jeg merket hvor lite som skal til for at noe gir gjenklang. En ærlig setning. En historie fra virkeligheten. En påminnelse om at det å være medmenneske betyr mer enn å være flink.
Vi lever i en tid der synlighet og oppmerksomhet ofte overskygger det som virkelig betyr noe. Sosiale medier, likes og følgere har blitt målestokker for suksess, men disse målene er flyktige og ofte overfladiske. Men kanskje den viktigste arven vi kan etterlate, ikke handler om antall følgere eller hvor mange som kjenner navnet vårt, men om de dype og varige sporene vi setter i livene til menneskene vi møter på vår vei.
Det handler om øyeblikkene der vi stoppet opp for å lytte, de gangene vi strakk ut en hånd når noen trengte det, og hvordan vi påvirket de få eller mange som krysset vår sti gjennom livet.
Hva med deg?
Hva ønsker du å være kjent for når alt kommer til alt? Hvilke kvaliteter håper du at folk vil huske deg for? Når mennesker tenker tilbake på møtene de hadde med deg, hvilke følelser og minner ønsker du at skal dukke opp i deres tanker? Hvilke verdier og egenskaper håper du at ditt navn vil være forbundet med?
Ikke i et LinkedIn-overskrift-perspektiv, men på ekte. Hva vil folk si etter at de har jobbet med deg? Møtt deg? Lest noe du har skrevet?
